En milliardverdi vi knapt snakker om

Stien er ikke et trivselstiltak. Den er blant de mest lønnsomme investeringene vi kan gjøre i folkehelse. Nye tall viser at korte turer i nærmiljøet kan gi flere leveår og spare samfunnet for milliardbeløp. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på stier, men hva det koster å la være.

Transportøkonomisk institutt (TØI) har beregnet den samfunnsøkonomiske verdien av stier i Norge, både nærstier i byer og tettsteder og stier i naturen. Konklusjonen er klar: verdien er i milliardklassen. Samtidig er anslagene konservative. De bygger i stor grad på hva folk er villige til å betale for tilgang, og fanger ikke fullt ut helsegevinstene av faktisk bruk. Den reelle verdien er derfor trolig høyere.

Hva betyr dette i praksis? Bodø kommune gir et konkret eksempel. Gjennom prosjektet STImuli har kommunen etablert rundturløyper innen 500 meter fra der folk bor, med skilting, informasjon og en enkel digital løsning. Terskelen senkes. Flere går.

Tiltaket er ikke kostbart. Stiene finnes allerede. Det handler om merking, tilrettelegging og synliggjøring.

Sett opp mot dette blir selv små endringer store. Dersom 300 personer i et nabolag begynner å gå 15 minutter daglig, vil helsegevinstene over tid langt overstige investeringen. Det er her Helsedirektoratets beregninger gir tyngde.

Et kvarter om dagen kan gi åtte ekstra leveår

Helsedirektoratets rapport fra 2024 om fysisk aktivitet og helse bruker to sentrale mål: vunne leveår og helsetapsjusterte leveår, DALYs. Et vunnet leveår er et ekstra leveår. DALYs måler tap av god helse, enten gjennom sykdom eller for tidlig død. Når fysisk aktivitet øker, reduseres dette tapet.

Tallene er tydelige. Ifølge Helsedirektoratet kan en inaktiv 20-åring som begynner å gå 10 til 15 minutter daglig, vinne nær åtte friske leveår over livsløpet. Oppfylles anbefalingen om 150 minutter moderat aktivitet per uke, øker gevinsten til rundt elleve år. Dette er ikke krevende trening. Det er hverdagsbevegelse.

Gevinsten gjelder også eldre. En inaktiv person i 60-årene kan ifølge samme rapport vinne nær ti friske leveår ved å bli mer aktiv. Effekten er betydelig, også sent i livet.

Helsedirektoratet anslår verdien av ett godt leveår til 1,68 millioner kroner. Når flere blir aktive, gir det færre sykdomstilfeller, mindre press på helsetjenestene og økt arbeidsevne.

I et større perspektiv blir effekten omfattende. Dersom 210 000 voksne øker aktivitetsnivået, anslår Helsedirektoratet en gevinst på over 174 000 DALYs. Verdien er i størrelsesorden 300 milliarder kroner. Men aktivitet oppstår ikke av seg selv. Den forutsetter tilgjengelige arenaer. Det er her stiene blir avgjørende.

Stien som sosial utjevner

Fysisk inaktivitet er sosialt skjevt fordelt. Den er mer utbredt blant personer med lav inntekt og utdanning, og i levekårsutsatte områder. Konsekvensene er høyere sykdomsrisiko og kortere levealder. Nærstier skiller seg ut fordi de er gratis og tilgjengelige.

Groruddalen i Oslo illustrerer dette. Gjennom Groruddalssatsingen ble det investert i grønne korridorer, turveier og åpning av bekker. Målet var bedre nærmiljø og bedre helse. Når barrierene fjernes, øker bruken. Flere får tilgang til naturen i hverdagen.

Alternativene koster. Treningssentre, organiserte aktiviteter og anlegg krever penger, utstyr og transport. En enkel turvei i nærmiljøet gjør ikke det. Den senker terskelen for alle.

Forskning viser at nærhet til grønne områder er en av de sterkeste driverne for fysisk aktivitet, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Tilgjengelighet virker. Stien er derfor ikke primært et tilbud til de allerede aktive. Den er et effektivt virkemiddel for å redusere sosial ulikhet i helse.

Fra tilleggsgode til helseinfrastruktur

I dag behandles stier ofte som et gode man prioriterer når økonomien tillater det. Det er en feilprioritering. 

Vi gjør ikke det samme med annen infrastruktur som påvirker helse. Vann, avløp og transport planlegges som nødvendigheter. Det samme bør gjelde stier.

TØIs analyser viser betydelig samfunnsverdi. Helsedirektoratet dokumenterer store helsegevinster. Samlet peker dette i én retning: investeringer i stier gir høy avkastning.

Spørsmålet bør derfor endres. Ikke om vi har råd til å bygge og tilrettelegge, men hva det koster samfunnet å la være.

Helsedirektoratets kalkulator for å beregne kostnader ved fysisk inaktivitet gjør dette konkret. Kommuner kan anslå både helsegevinst og økonomisk effekt av tiltak.

Frivilligheten spiller allerede en sentral rolle. Friluftsråd og Den Norske Turistforening sørger for merking, vedlikehold og aktivitet. Med begrensede midler leverer de allerede høy effekt.

Et tettere samarbeid mellom helse, planlegging og frivillighet er ikke bare hensiktsmessig. Det er nødvendig.

Et enkelt valg med store konsekvenser

Konklusjonen er tydelig. Små endringer i aktivitetsnivå gir store helsegevinster. Stiene som muliggjør disse endringene er rimelige å etablere og gratis å bruke. Samtidig bidrar de til å redusere sosial ulikhet i helse.

Det er få tiltak i folkehelsearbeidet som er både billige, effektive og rettferdige. For beslutningstakere er budskapet klart. Nærstier bør behandles som helseinfrastruktur. Ikke som naturtiltak, men som en del av helsepolitikken.

Det skal lite til. Et kvarter om dagen er nok til å gi effekt som varer livet ut.

Valget er enkelt. Enten fortsetter vi å undervurdere stiene, eller så begynner vi å bruke dem som det de er: et av de mest effektive grepene vi har for bedre helse og mindre ulikhet.