Hele Norges pantemisjonær, administrerende direktør Kjell Olav Maldum i Infinitum. Foto: Asgeir K.
Pant, alltid!
Å velge produkter med pantemerke og pante alt, er noe av det enkleste og viktigste vi alle kan gjøre for miljøet. Panteordningen er en stor norsk suksess som altfor få land har tatt etter, men la oss håpe det kommer flere. Jo flere plastflasker som flyter rundt, desto sterkere vil debatten om pant reise seg.
Fakta om pant i Norge
8 av 10 fra utlandet
Tellinger langs norskekysten har vist at så mange som 8 av 10 av plastflaskene som plukkes opp, stammer fra utlandet, i hovedsak fra Storbritannia. Derfor er de store internasjonale konsernene viktige som drivere for å få regjeringer til å innføre panteordninger. Når de åpent sier at de vil gjøre noe, etter utallige reportasjer om for eksempel hval med plastposer i magen, øker presset på myndighetene.
Avgiften som driver systemet
Ordningen som gjør at produsentene er med, er avgiften de må betale per boks og flaske om de står utenfor. Prisen øker altså betydelig for produsenter som ikke deltar i pantesystemet. I dag kommer en stor del av plastflaskene inn i retursystemet med pant. En del havner imidlertid i restavfallet til kommunene, og den siste delen vet vi ikke hvor blir av. Kanskje i folks kjellere, kanskje i naturen. Pant, alltid!
En ordning fra 1902
Pant er ingen ny oppfinnelse i Norge. Allerede i 1902 ble det innført pant på ølflasker, den gangen som et rent ressurstiltak: flaskene skulle tilbake til bryggeriet, vaskes og fylles på ny. Panten var 6 øre per flaske, som tilsvarer omtrent fire kroner i dagens pengeverdi. Ordningen ble siden utvidet til mineralvann, og det systemet vi kjenner i dag, med automater i butikk og pantemerke på emballasjen, kom på plass mot slutten av nittitallet.
